4.1.1

1. Høyere aldersgrense for gutter stiller dem dårligere enn jentene. Det er ikke tvil om at dette er forskjellsbehandling av kjønn, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6(1) og henvisningen til «kjønn». Utgangspunktet er derfor at forskjellsbehandlingen er ulovlig med mindre den er lovlig i henhold til § 9. Skal den være lovlig, må den ha et saklig formål, jf. § 9 bokstav a. Den alminnelige handlefriheten og eiendomsretten gir eierne av en privat restaurant rett til å utforme sin profil og salgsstrategi. Hvis de ønsker et utested som blir oppsøkt av tilstrekkelig mange jenter og gutter, kan ulike aldersgrenser være et nødvendig tiltak som ikke er et uforholdsmessig inngrep i guttenes rettigheter. Det antas at forskjellsbehandlingen er lovlig.
2. Å søke etter kvinnelig modell som skal vise fram kvinneklær, er lovlig forskjellsbehandling av kjønn, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9. Det skal mye til for at forskjellsbehandling av kjønn i forbindelse med utlysning av stilling skal være lovlig, men eksempler som dette er nevnt i forarbeidene som lovlig forskjellsbehandling. Tilsvarende eksempel på lovlig forskjellsbehandling kan være å søke etter mann som kan spille hovedrollen som mann i et teaterstykke eller en film.
3. Egen jentegruppe i matematikk og fysikk er i utgangspunktet forskjellsbehandling i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Positiv særbehandling av det ene kjønn kan likevel være lovlig hvis slik forskjellsbehandling er egnet til å fremme lovens formål, se § 11. Egen jentegruppe i matematikk og fysikk kan derfor forsvares som lovlig ut fra lovens formål, se § 1(1).
4. Å nekte homofile personer rett til å søke stillinger er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 som blant annet forbyr diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Forskjellsbehandling er likevel tillatt hvis den fyller vilkårene i § 9. Den må blant annet være saklig. Det antas at trossamfunn kan diskriminere hvis grunnlaget kan knyttes til trosutøvelsen. Et trossamfunn kan derfor diskriminere homofile personer ved tilsettinger i stillinger som har med trosutøvelsen å gjøre. Dette er nevnt i lovens forarbeider, og er begrunnet med hensynet til religionsfriheten, se Grunnloven § 16. Hansens Venner diskriminerer ulovlig hvis det som trossamfunn konsekvent nekter å tilsette homofile personer i stillinger som ikke har med trosutøvelsen å gjøre, for eksempel stillinger som rengjøringspersonale eller vaktmester.

4.1.2

Tiltaket er direkte forskjellsbehandling av kjønn og er i utgangspunktet i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6(1). Det kan imidlertid være tillatt som positiv særbehandling etter § 11 hvis det fremmer lovens formål om likestilling, jf. § 1. Spørsmålet er om tiltaket er rimelig, jf. § 11(1) bokstav b sett i forhold til hvor inngripende det er for menn. Det avhenger av forholdene i bedriften. Hvis det nesten ikke finnes kvinnelige ledere, er tiltaket rimelig og neppe for inngripende for menns stilling. Hvis det allerede er en viss balanse mellom kjønnene blant lederne i bedriften, kan tiltaket være ulovlig.

4.1.3

Husleieloven § 1-8 lyder slik:

§ 1-8. Forbud mot diskriminering
Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.

Husleieloven § 1-8 forbyr blant annet diskriminering på grunn av kjønn ved utleie av husrom. Dessuten gjelder likestillings- og diskrimineringsloven på generelt grunnlag, jf. § 6. Utgangspunktet er derfor at Katrine ikke kan ta hensyn til kjønn ved utleie av hybel.

Spørsmålet blir om forskjellsbehandlingen har et saklig formål som kan gjøre den lovlig etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9. En kvinne kan ha saklige grunner for ikke å leie ut til menn for å unngå å ha dem for tett innpå seg i sitt personlige liv. Det antas derfor å være saklig grunn å velge kjønn hvis leieboeren skal dele bad og kjøkken, eller på annen måte leve tett på utleieren. Vi antar derfor at rommet i huset lovlig kan leies ut til bare kvinner.

Hybelleiligheten med egen inngang i kjelleren regnes som et normalt utleieforhold av en selvstendig boenhet, og da er det ikke lovlig å forskjellsbehandle på grunn av kjønn.

4.1.4

1. Drøft og vurder om salget er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven.
   Spørsmålet er om utleieren har forskjellsbehandlet søkerne i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Det følger av husleieloven § 1-8 at likestillings- og diskrimineringsloven gjelder ved utleie av husrom.
   
   Det er ikke tvil om at Abdullah ble forskjellsbehandlet, jf. § 6. Spørsmål blir om forskjellsbehandlingen var lovlig etter § 9.
   
   Å forskjellsbehandle personer «som passer» mot de «som ikke passer» til å bo i villa, er i utgangspunktet ikke ulovlig diskriminering. Slik forskjellsbehandling kan være saklig for å sikre seg at kjøperen behandler huset på en skikkelig måte. Det kan derimot være ulovlig diskriminering å forskjellsbehandle på grunn av hudfarge eller etnisk opprinnelse. Hvis det forhold at Abdullah var fra Afrika er den eneste og den virkelige grunnen til at budet ikke ble akseptert, foreligger ulovlig diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Det foreligger ikke opplysninger som taler for at forskjellsbehandlingen kan være lovlig etter § 9. Jeg antar at det foreligger ulovlig diskriminering i dette tilfellet.
2. Hva kan Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda eventuelt gjøre med saken?
   Likestillings- og diskrimineringsombudet kan etter likestillings- og diskrimineringsombudsloven av 2017 § 5 gi råd og veiledning i spørsmål om brudd på likestillings- og diskrimineringsloven. Ombudet kan bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN), se § 8. Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om det er opptrådt i strid med likestillings- og diskrimineringsloven av 2017, jf. likestillings- og diskrimineringsombudsloven §§ 11 og 12. Nemda kan treffe vedtak om erstatning, se § 12(2).
3. Hva kan Abdullah oppnå ved å reise søksmål mot selgeren?
   Abdullah kan reise søksmål mot eiendomsmekleren og eieren med påstand om erstatning etter likestillings- og diskrimineringsombudsloven § 38. Han må sannsynliggjøre for retten at det foregikk diskriminering da hans bud ikke ble akseptert. Utleieren må deretter bevise sin uskyld ved å påvise at diskrimineringen var saklig etter § 11. Klarer han ikke det, får han erstatningsansvar etter § 38.
   
   Erstatningen skal dekke Abdullahs økonomiske tap som følge av den ulovlige handlingen, jf. § 38(3). Det kan for eksempel være merutgiftene ved å kjøpe tilsvarende hus et annet sted. Ansvarsgrunnlaget vil være den alminnelige skyldregelen, og det vil bli stilt krav om årsakssammenheng og påregnelighet. Dessuten vil lempningsreglene i skadeserstatningsloven kunne få anvendelse hvis erstatningen blir svært stor.
4. Kan selgeren straffes?
   Likestillings- og diskrimineringsloven § 39 stiller opp en regel om straffansvar for diskriminering. Regelen gjelder bare når forskjellsbehandlingen er begått av flere i fellesskap. Det er dessuten bare grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som kan straffes.
   Det er ikke sikkert at diskrimineringen var grov. Et aktuelt moment i vurderingen er imidlertid om diskrimineringen var rasistisk motivert, noe den kanskje var. Skyldkravet er forsett (straffeloven § 21). Uaktsom diskriminering er ikke straffbar. Det er også et vilkår for å straffe at diskrimineringen har foregått i fellesskap med minst to andre personer. Det vil si at minst tre personer må ha vært med på handlingen. I vårt tilfelle er det antakelig bare to, eieren og mekleren, med mindre diskrimineringen er satt i system av flere personer i meklerbedriften. I mangel av opplysninger om dette antar jeg at mekleren og eieren må bli å frifinne.

4.1.5

Hybelrommet
Rommet ble leid ut til en mann. Kari ønsket ikke å ha en ung, vakker kvinne som leieboer i huset. Spørsmålet er om dette er ulovlig diskriminering i forhold til likestillings- og diskrimineringsloven av 2017, jf. § 6.

Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder alle områder i samfunnet, jf. § 2(1). Den gjelder derfor i dette tilfellet.

Når vi har konstatert at loven gjelder, blir neste utfordring å avgjøre om det var kjønnsdiskriminering å nekte utleie til unge, vakre kvinner. Slik praksis er direkte forskjellsbehandling som bare kan være lovlig hvis vilkårene i § 9 er oppfylt.

Forskjellsbehandling kan være lovlig etter § 9 hvis den er saklig begrunnet. Det kan være saklig å få velge hvem man vil ha som leieboer. Hvis utleieforholdet innebærer at leieren kommer tett på utleierens private liv, følger det av den alminnelige handlefriheten å kunne foretrekke det ene kjønn framfor det andre. Konklusjonen blir at forskjellsbehandlingen er lovlig.

Leiligheten
Leiligheten ble leid ut til et etnisk norsk ektepar for kr 7 000 per måned, til tross for at et ektepar fra Somalia var først ute og villig til å betale kr 10 000 per måned.

Spørsmålet her blir om det var diskriminering etter § 6 å leie ut leiligheten til det norske ekteparet i stedet for det somaliske ekteparet med det høyeste budet.

Diskrimineringsloven av 2013 (opphevet) hadde unntak for personlige forhold. Utleie av rom i egen bolig blir regnet som et personlig forhold, mens utleie av hele boligen ikke er et personlig forhold. Dette er nevnt i lovens forarbeider, og dessuten uttalt av nemnda, blant annet i en sak fra 18. oktober 2006 (LDN-2006-18). I dette tilfellet er det snakk om diskriminering på grunnlag av etnisitet. Den nye loven av 2017 har ikke et uttrykkelig unntak for personlige forhold, men lovendringen hadde ikke til hensikt å endre gjeldende rett. Unntaket for personlig forhold blir derfor et spørsmål om saklig forskjellsbehandling etter § 9.

Diskrimineringen kan være lovlig hvis den har et saklig formål, jf. § 9. I denne saken er det ikke opplyst noe om saklige formål. Vi må derfor kunne anta at diskrimineringen er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven. Den er også strid med husleieloven § 1-8.

Konklusjonen er at Leif og Kari har begått ulovlig diskriminering på grunn av etnisitet.

Hytta
Hytta ble for en påskeuke leid ut til et ektepar fra Toten for kr 10 000, til tross for at en storfamilie fra Pakistan var villig til å betale kr 15 000. Spørsmålet er om det er diskriminering i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 å ikke leie ut hytta til storfamilien fra Pakistan.

Spørsmålet blir om diskrimineringen var saklig etter § 9. I forarbeidene er utleie av rom i egen bolig nevnt som eksempel på et personlig forhold som gir saklig grunn for forskjellsbehandling. Forarbeidene tyder på at personlig forhold skal tolkes snevert. Vi legger til grunn at utleie av hytta ikke er et personlig forhold.

Det kan være et saklig argument å anføre slitasje på hytta ved å leie ut til en «storfamilie». Jeg antar derfor at forskjellsbehandlingen var saklig, og derfor lovlig.

4.1.6

Spørsmålet er om Trine har diskriminert i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 som setter forbud mot diskriminering på grunnlag av religion og livssyn. Hvis forskjellsbehandlingen er brudd på loven, kan kvinnen kreve erstatning på grunnlag av § 38.

Straffeloven § 186 bestemmer straff for den som i ervervsmessig virksomhet diskriminerer på grunnlag av religion og livssyn. Det er ikke tvil om at Trine som fysioterapeut opptrådte i ervervsvirksomhet. Hvis det først konstateres at det foreligger diskriminering på grunnlag av religion, er det derfor hjemmel for både straff, erstatning og oppreisning. Det antas at likestillings- og diskrimineringsloven § 9 ikke kan anvendes fordi kravet til saklig formål ikke vil være oppfylt.

Det sentrale spørsmålet er om nektelse av behandling av kvinner med niqab er diskriminering på grunnlag av religion eller livssyn, eller om det er forskjellsbehandling på grunn av politisk syn. Det siste er ikke i strid med verken likestillings- og diskrimineringsloven eller straffeloven § 186. I en dom avsagt av Gulating lagmannsrett 6.1.2017 (Hijabsaken) ble en frisør tiltalt for brudd på straffeloven § 186 ved å ha nektet å behandle håret til en kvinne med hijab. Frisøren hevdet det var forskjellsbehandling på grunn av politisk syn om kvinneundertrykking, men fikk ikke medhold. Frisøren ble dømt til å betale en bot på kr 7 000.

Reelle hensyn, blant annet hensynet til omsetningslivet og hensynet til folkehelsen, tilsier at det skal mye til for å nekte noen behandling som tilbys offentlig i markedet. Folk flest oppfatter bruk av hijab og niqab som uttrykk for religionsutøvelse, selv om det også gir uttrykk for et politisk syn på kvinners stilling. Det tryggeste er å konkludere med at Trine har brutt både likestillings- og diskrimineringsloven og straffeloven.

4.1.7

Spørsmålet er om hotellet har diskriminert Petter i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Bestemmelsen rammer også indirekte diskriminering, jf. § 7. Petter er ikke direkte diskriminert som blind, men hundeforbudet har som virkning at han som blind blir stilt dårligere enn seende gjester. Forskjellsbehandlingen kan derfor være indirekte diskriminering.

Forskjellsbehandlingen kan være lovlig etter § 9 hvis den er saklig, nødvendig og rimelig. Det er mulig at et generelt hundeforbud på et hotell kan begrunnes med hensynet til hygiene, men spørsmålet er om forbudet går unødvendig langt og er uforholdsmessig når det også rammer førerhunder for blinde. Jeg tror det. Forbudet må kunne tolkes som hund forbudt, unntatt førerhunder for blinde. Rettskildemessig kan det trekkes en parallell til Innekattdommen der et borettslags forbud mot katt måtte tolkes med unntak for innekatter. Jeg har derfor kommet til at hundeforbud som rammer førerhunder, ikke er lovlig etter § 6.

Diskriminerings- og likestillingsombudet (LDO) har behandlet saker der blinde med førerhund er nektet adgang til drosje og til restaurant. I alle sakene er det konstatert ulovlig diskriminering.

Det kan være straffbart etter straffeloven § 186(1) bokstav d å nekte blinde med førerhund adgang til drosje, restaurant eller hotell.